Mot slutten av juni blir vi rastløse, både dyra og jeg. Da synes vi det er på tide å komme oss på setra!
Setra mi kalles Utheimvollen, og den ligger i Kløftåsen i Vangrøftdalen i Dalsbygda i Os kommune (!). Sammen med meg i år dro 18 mjølkekyr, 12 kviger og 11 kalver til seters. 38 sau og lam får kose seg «hjemme» i utmarka og fjellet i nærheten av gården min, Hummelvoll, på grensa mellom Os og Tolga.
Flytting til besvær
Vi flytta på setra 29. juni, og planen er å bli der til 1. september. Dyretransporten frakta oss sikkert og vel til Utheimvollen, men så skjedde det som alltid skjer. Hvert eneste år.
For det første vil ikke kyrne av bilen. Skeptiske står de og nøler, før de etter hvert tusler ut av bilen og ned på vollen. Og så, når jeg har fått dem ut på vollen, da begynner spetakkelet. Det stanges, huseres og herjes hele den første natta til endes; det er tydelig at en rangordning må på plass. Så må kyrne ut i skogen, se seg om og «renne fra seg» der, før de – snille som lam, plutselig – kommer tuslende tilbake til mjølking den andre dagen. Og derfra bruker det meste å gå fint.
Liv og død
Vel, fint og fint … For et par uker siden ble faktisk ei av kyrne mine, og sjølsagt den aller beste, ramma av løpedreining. Veterinæren kom til fjells, kua ble operert, og det så ut til å gå seg til, men så dreide løpen seg igjen, og da måtte kua avlives. Det er alltid trist når slikt skjer, for der og da bryr man seg mest om dyret og dets lidelser, og lite om at det går verdier tapt. Så nå håper jeg at Hjertgo’ går og beiter i kuhimmelen, som jeg ser for meg ligner mye på Kløftåsen.
Ei ulykke kommer som kjent sjelden alene. Omtrent samtidig som Hjertgo’ ble sjuk, ble ei anna ku forfangen og ei tredje kom ikke tilbake til kveldsmjølkinga. Den forfangne kua fikk raskt veterinærhjelp, og ble bedre, mens den forsvunne kua var og ble borte.
Dagen etter gikk vi manngard, og da fant vi til slutt kua under et tre, på stien tilbake til vollen. Der hadde den stått og «gjemt seg», antakelig på grunn av fordøyelsesproblemer. Rart det egentlig, med dyr – når de har vondt, trekker de seg gjerne bort og vil være i fred, akkurat som oss. Men vi fikk heldigvis kua med oss hjem, og nå er også denne i god form igjen.
Det er altså tydelig at enkelte av kyrne trenger noen dager på å venne seg til tilværelsen på setra. Noen reagerer på transport med dyrebil, andre reagerer på fôrforandringa. Plutselig tilgang på grønt gras er det ikke alle som tåler.
Jeg håper at jeg med dette har hatt min dose dyresykdom for i år, og at vi, både tobeinte og firbeinte, nå virkelig kan nyte disse korte månedene på setra.
Nærhet til dyra
For det er her på Utheimvollen vi trives best alle sammen, og det er her jeg har «ferie», sjøl om det ikke innebærer mye stillesitting, akkurat. Først og fremst bringer seterlivet med seg en helt annen nærhet til dyra, og nettopp det gir meg veldig mye. Vi slipper fôringa, jeg følger dyra ut på beite, henter dem inn igjen, mjølker og steller dem før de slippes ut igjen for natta. Det er en stor glede å få oppleve dette.
Jeg var med mor mi på setring på denne vollen helt fra jeg var lita jente. Da eide vi ikke gården som vollen hørte til, men i 1986 arva foreldrene mine gården. I 1993 tok jeg over som gårdbruker, og siden da har jeg vært på setra hvert eneste år, også de åra jeg hadde små unger.
En levende seterdal ved nasjonalparkens fot
Kløftåsen er etter dagens målestokk ei svært levende setergrend, med fem setrer i aktiv drift (tre av de fem setereierne jobber tilfeldigvis ved OS ID). Med så mange seterbruk, og dertil mange dyr, får vi virkelig utnytta utmarka i området.
For min del har jeg ikke godt nok fôrgrunnlag på Hummelvoll til å ha dyra hjemme, så setringa betyr mye for fôrets og økonomiens del. Men mye viktigere synes jeg det er at vi med setringa vår bidrar til å vedlikeholde kulturlandskapet.
Vangrøftdalen ligger i randsonen av Forollhogna nasjonalpark, og jeg tenker ofte at uten oss og dyra våre, hadde nasjonalparken blitt et nedgrodd, trist skue. Hadde ikke vi bønder tatt jobben med å la dyr beite i utmarka, hadde det ikke vært noen nasjonalpark å se, for å sette det på spissen.
Gammelt, men godt
Sjølve seterbygningen vår er nyoppussa, men fjøset er gammelt. Det har mjølkeoppstalling, rørmjølkeanlegg, tank og aggregat, og det brukes kun til mjølking, så kyrne tilbringer ikke mye tid der. Tankbilen kommer tre ganger i uka. Til sammen gjør dette at vi har akkurat det vi trenger for å få til et greit fjøsstell i disse to sommermånedene.
«Fritid» på setra
Sjøl om jeg alltid synes jeg har mye å gjøre når jeg er på setra, får jeg ei helt anna ro over arbeidet her enn hjemme på gården. For når jeg stuller med ting på vollen, som matlaging, slåing av gras, vasking og annet, kan jeg gjøre alt i mitt eget tempo.
De timene jeg ikke tilbringer med dyra eller på vollen, bruker jeg med stor glede på tur i fjellet.
Dagen starter gjerne klokka seks, og jeg er ofte ikke ferdig med siste mjølking for i ni-ti-tida, så det er for så vidt lange dager. Men her er det dyra som styrer livet, ikke klokka. Og det er frihet for meg.
Vi er heldige
Nå har jeg tre voksne barn, og de har vært på Utheimvollen sammen med meg siden de satt i barnevogn i seterfjøset mens jeg mjølka. Jeg er sjefsbudeia, men de tre stiller villig opp som ekstra arbeidskraft og avløsere. Samtidig trives de så godt her, vokst opp som de er med vollen, skogen, fjellet og dyra. Nå i sommer tar sønnen min seg av slåtten hjemme på gården mens jeg er på setra, så da trenger jeg ikke å bekymre meg for slått, heller.
En kveld i forrige uke, etter mjølking, satt vi sammen i seterstua, den ene dattera mi og jeg. Da pekte hun ut vinduet, og vi så på kyrne som gikk der og beita bedagelig på irrgrønt gras. Det mjuke kveldslyset falt over vollen, og den klingende lyden av kubjøller brøt nå og da stillheta.
«Sjå, mamma», sa hun. «Det finnes itte nå finar i væla.»
Og det har hun helt rett i. For sjøl om seterlivet langt fra er noe latmannsliv, betyr det frihet og ro i sjela for meg. Og jeg synes jeg er så utrulig heldig som får lov til å gjøre akkurat dette!
Ha en fortsatt utmerket sommer!
Hilsen Tove Eiren
Flere bildeglimt fra Utheimvollen
